Urban Exploration:

In a rainy day I took my self into  the building E on a abandoned mental Hospital in Norway. The area is blocked off and not very hospitable. Decay is obviously formidable, vandalism too. But even though I think that I should have been here 10 years ago and not now, I feel still the vibrations of what once was. A renowned hospital where patients were kept, error processed and stowed away. Many of they past away here. Some by taking their own lives. Today, only the buildings stay again, as great monuments to a time full of publicly blessed attacks against our weakest. A story that was later tried silent to death by those behind.
But we must never forget! For if we forget those who were exposed to this, we commit again an assault against those concerned. Fellows who were stripped of their self-worth in a very undignified manner. They never make their own choices!

They were the people without a real voice. They were people who were used as live guinea pigs by public employees predators, and without so much as an apology after the fact.

Of course you will be quiet after someone has beaten two knitting needles through the eye sockets of you and into the frontal lobes of your brain. Medical was called lobotoming, a method that was seen as very effective for the heaviest-loaded patients. The method was carried out until the early 70th century here in Norway. Let the pictures speak the rest of this story.

Norwegian text: Urbane miljøer er mer enn det modernistiske bysamfunnet vi forbinder det med.  Om man definerer det urbane kun innenfor en ramme av hippe café-latte steder og varehus fylt med siste mote, overser man viktige særtrekk innenfor det urbane begrepet . Definisjonen på Urban er som følger: adj. urban ( a1) [ʉɾˈbɑːn] som angår el. minner om storbyer, storbyaktig. (Kilde:thefreedictonary.com) -  Det innebærer at i begrepet urban ligger alt det man finner i moderne storbyer, også det som ikke er så fint og flott. Sporene av noe som har vært. Jeg kaller det samtidsruiner.

Ute i Europa har dette vært en egen nisje innenfor fotografiet ganske lenge. Her i Skandinavia er miljøet fortsatt lite, men det begynner å røre på seg.
I England har de egne nettforumer for de som driver med dette, men sett med en fotografs øyne så er det ikke alle aktørene innen denne sjangeren jeg vil kalle fotografer. Mange av disse driver med dette fordi det er spennende, eller de fremstår mer som dokumentarister enn fotografer. Dette viser seg tydelig når man ser bildene de presenterer. Her det er nemlig langt mellom de som leverer virkelig god fotografisk kvalitet. De aller fleste fotograferer ukritisk som ren dokumentasjon uten å vektlegge komposisjonene overhode. De tror det er nok med et bilde som viser tilstanden.
Hva snakker vi egentlig om?
Vi snakker om å ta seg inn i forlatte bygninger, ruiner av fabrikker, institusjoner eller nedlagte hoteller, i den hensikt å fotografere det som står igjen. Sporene av levd liv. Det er alltid spor etter de som engang brukte disse bygningene. Som ”urban explorer” har du gjerne lest deg opp på forhånd på de stedene du besøker, og med historien til stedet i underbevisstheten er det et spennende oppdrag og finne fotografiske motiver i ruinene som kan bygge opp under historien. Bekrefte byggets opprinnelige bruk eller identitet.

Bildene vil i ettertid stå som symboler på storsamfunnets bruk og kast mentalitet. Av enkelte vil de raskt kunne oppfattes som radikale politiske ytringer. Det er jo ofte ulovlig å ta seg inn i disse bygningene, og faren for å bli arrestert under opptakene er så absolutt til stede. Når man velger å overse denne trusselen fra storsamfunn og maktapparat, så er det naturlig å bli oppfattet som en radikaler uten at det nødvendigvis er noen umiddelbar sammenheng i dette.

Noen ruiner er dessverre ødelagt av vandaler. Invadert av taggende ungdomer eller rusmissbrukere på leting etter tak over hode. Da er ofte forfallet komplett.
En ”Urban Explorer” har klare krav til seg selv i gjennomføringen av opptakene. Man skal i stor grad ikke ødelegge noe, ikke fjerne noe eller på annen måte bidra til å forringe stedet ytterligere. Dette er viktige prinsipper. Som fotografer er vi hverken ute etter å ødelegge noe eller berike oss selv med gjenstander og annet løsøre som måtte finnes der inne. Vi er kun ute etter de gode fotografiene som kan stå igjen som vitner på det som var, eller på forfallet i seg selv. Ofte har det ingen praktisk betydning om man gjester stedet eller ikke, bygningene er allerede kommet til et nivå der de aldri vil bli tatt i bruk på nytt.
I de fleste urbane miljøer finnes disse stedene. Om du ikke har de i nærområde så finnes de stort sett over alt likevel. For meg er de klare reisemål. Det er rimelig og fly i disse dager og Europa er fylt opp med disse stedene. London, Berlin, eller Amsterdam – det spiller ingen rolle, de har alle noe å tilby en ”Urban Explorer”.
De formelig skriker etter å bli fotografert disse stedene, før de omsider må bøte med livet og de siste spor av aktivitet og historie slettes med jorden. Ta bildene nå, i morgen kan motivene være forsvunnet!

Bildene i denne artikkelen er fra et nedlagt psykiatrisk sykehus i Norge. Her er konteksten som fulgte denne historien:

En regntung dag tok jeg meg inn i E bygget på nedlagte Lier Psykiatriske Sykehus. Området er sperret av og ikke særlig gjestfritt. Forfallet er selvsagt formidabelt, hærverket likeså.Men på tross av at jeg tenker at jeg burde vært her for 10 år siden, -og ikke nå, så føler jeg fortsatt vibrasjonene av det som engang var. Et beryktet sykehus der pasientene ble oppbevart, feilbehandlet og stuet bort. Mange av de døde her. Enkelte ved å ta sine egne liv. I dag står bare byggningene igjen, -som store monumenter over en tid full av offentlig velsignede overgrep mot våre svakeste. En historie som senere er forsøkt tiet i hjel av de som stod bak.
Men vi må aldri glemme! For glemmer vi dem som ble utsatt for dette, begår vi nok et overgrep mot dem det gjelder. Medmennesker som ble fratatt sin egenverd på en svært uverdig måte. De fikk aldri ta sine egne valg!

De var mennskene uten en reell stemme. De var menneskene som ble brukt som levende forsøkskaniner av offentlig ansatte overgripere, og uten så mye som ett unnskyld i ettertid.
Selvfølgelig blir du rolig etter at noen har banket to strikkepinner inn gjennom øyehulene på deg og videre inn i frontal-lappene i hjernen din. Medisinsk var betegnelsen lobotomering, en metode som ble sett på som svært så effektiv for de tyngst belastede pasientene. Metoden ble utført helt frem til begynnelsen av 70-tallet her i Norge. La bildene tale resten av denne historien.