Norwegian text only!  I'm sorry if you are a international visitor.

Om utstyr, teknikk og bildeforståelse:  

Den tredje dimensjon i fotografiet

Tekst: Morten Gjerde  

Det er i dag en enorm fokus på utstyr. Ikke minst i amatørmiljøet er utstyret en viktig motivator og diskusjonstema. Hadde jeg bare hatt den linsa! Eller: jeg trenger sårt den blitsen! Har vi hørt dette før? Ja, jeg tror mange vil nikke gjenkjennende til denne typen utsagn.

Men vil vi bli bedre fotografer av å tilfredsstille alle våre utstyrsønsker hele tiden? Neppe. Disse diskusjonene overskygger ofte langt mer essensielle problemstillinger knyttet til hva som skal til for å ta de riktig gode bildene. 
Jeg har også selvsagt tenkt slik. Hadde jeg bare hatt ditt eller datt? Men jeg tar nå bilder likevel da. Og resultatet er da ikke helt på viddene heller. Det er nok mange andre faktorer som begrenser meg langt mer en selve utstyret.  

For fotografiet og innholdet i det handler om så uendelig mye mer enn bare utstyr. Selvsagt er det både stimulerende og nyttig med solid utstyr i hånden. Men poenget må være at det er ikke nødvendig for å kunne lykkes med de gode bildene. De gode bildene skapes slik jeg ser det av helt andre parameter enn prisen på utstyret du bruker.  

Vi beveger oss nå inn på diskusjonen om hva som skaper et godt bilde? Jeg er usikker på om noen i det hele tatt kan svare 100% på det spørsmålet. Det er nok veldig individuelt hva ulike fotografer legger i begrepet ”Nøkkelen til et godt bilde”. Vi har vel alle ulike utgangspunkt for å gjøre en vurdering av et slikt spørsmål. Og svarene vil vel også i stor grad være tuftet på ens egen erfaring og ståsted. Med andre ord så er det ingen som kan påberope seg å ha et fasitsvar på et slikt spørsmål. Heller ikke jeg! Derfor er det med mitt utgangspunkt jeg vil belyse spørsmålet, og da selvsagt med min bildefilosofi til uttrykk.  

I tradisjonell forstand så snakker man gjerne om det gylne snittet, om linjeføring og komposisjon. Lyssetting og selvsagt noen tekniske parameter som iso verdi, blenderåpning og lukkertider. Brennvidder og formatstørrelser. Når det gjelder de tekniske verdiene så syntes jeg den enkelte skal bruke det de har av format, om det er kroppfaktor eller ei, om det er 135, 4x6 eller storformat for bli den enkeltes valg. Men jeg snakker hovedsakelig i 135 terminologi, kroppet eller ei, og jeg forutsetter at for å ta del i en dypere diskusjon om bildeforståelse så er man på forhånd trygg på dybdeskarphet og lukkertider.  

Lyset. Jeg vil ta utgangspunkt i lyset. Det er slik at jeg ser lyset som et av de viktigste tekniske elementene vi tar hensyn til i opptakssituasjonen. Å fotografere betyr å tegne med lys. Lyset, uansett om det settes kunstig med blits eller om det brukes naturlig, er den kilden som skaper tegning i ethvert fotografi. Uten lys, ingen tegning i bilde. For mye lys, og alt blir hvitt, eller alternativt i en eller annen grad overeksponert. Dette er selvsagt elementært, men det som er ulikt hos den enkelte fotograf er hvor mann setter grensene for når man gjør hvilke valg i forholdet til eksisterende lys. Når vurderer jeg som fotograf at det er for lite naturlig lys og hvilke tiltak velger jeg å sette inn når jeg har tatt beslutningen om å tilføre kunstig lys?  

Personlig så hater jeg blitsbilder! ”Hater” er selvsagt et sterkt utrykk, men i mer moderat form så er min oppfatning at blitslys er et ”hardt” lys som ofte ødelegger stemningen sett i relasjon til hva som opprinnelig er tilstede, og hva som vil vises på bilde i ettertid. Derfor bruker jeg helst ikke blits.
Så finnes det selvsagt mange muligheter mellom popup blitsen rett i fjeset og oppletningsjustert TTL blits med softboks på kabel, eller for den saken skyld fult studioblitsanlegg med alle fasiliteter. Det jeg vil frem til er at alt for mange undervurderer mulighetene i dårlig lys. Jeg har tatt opptak i mørke undercover lokaler i Mississippi der eneste belysningen er en grønn og en rød spott i et hjørne av lokalet. Håndholdt og uten blits! 1/8 del sekund, 800 iso og 2,8 i blender. 
Men blir det ikke mye vrak av slikt da? Jo det gjør det, men det blir noen som blir bra også. Og de som blir bra de er BRA! Hva skal man med 100 halveise bilder, - er det ikke bedre med 4 knallgode! Så moralen i dette er at ikke undervurder dine muligheter for å tegne med lys. Det er ofte flere muligheter enn du tror.  

Men lyset er bare et viktig parameter i prosessen til det perfekte bilde. Det neste store parametere jeg vil ta frem er selve motivet. Hvordan få frem stemningen i motivet. De usynelige vibrasjonene som oppstår når stemningen er magisk. Og dette er et svært vanskelig tema å belyse. Er det stemningen inni deg selv eller er det stemningen knyttet til omgivelsene som skal gjenspeiles? Eller kanskje begge deler? Jeg kaller dette "den tredje dimensjon".

Den er nok uansett skapt av omgivelsene, men dannet med bakgrunn i din evne til å ta innover deg motivets utrykk slik du tolker det ut fra dine forutsetninger og  er basert på dine egne referanser (empati). Det er ikke lett dette. Men det er i denne kjernen at nøkkelen til godt fotografi finnes slik jeg ser det.  

Ord som empati, engasjement, evnen til å leve seg inn i motivets situasjon, rolle, eller liv, er vesentlige momenter i denne debatten. Det er gjennom din evne til å sette deg inn i motivets eget liv at du kan greie å formidle nerven som eksisterer der og da. Uten dette engasjementet vil du ha problemer med å formidle ”nerve” i motivet. Det usynelige. Et bildespråk som ingen konkret verken ser eller kan sette fingeren på å konkretisere. Et bildespråk som når deg som betrakter uten at du helt kan si hvorfor.  
Det er denne ”nerven” som er magisk. Det er den som skaper de virkelig gode bildene. Da gjør det ikke noe om ikke det tekniske er helt perfekt, om det er litt bevegelses uskarphet, eller om tegningen i mørke partier i bildeflaten ikke er optimale. Bilde har nerve. Det er det som betyr noe.

Tar vi for oss en del av de store fotografene i historien så mener jeg at dette er innlysende. Hvorfor er de blitt lagt merke til utover det vanlige? Senest i går gikk jeg gjennom Robert Capa sin bok ”the definitive collection” og med all respekt å melde, bildene er ofte ikke teknisk perfekte. Men de har nerve. De er tatt av en mann som levde for de bildene han tok og han var villig til å leve på bildenes premisser. Han la sjela si i dem. - Og det ser du! Capa så aldri på seg selv som en artist, men han var en artist både i sjel og intensitet. Han levde kort og heftig. Som Edward Steichen sa i Capa's begravelse: "He understood life, He lived life intensely".

Dette handler om bilder med nerver, - bilder tatt med innlevelse og empati. -Den tredje dimensjon. Dette handler ikke om dyrt utstyr, det handler ikke om bare å være på rett sted til rett tid, eller ta de skoleriktige eksponeringene. Det er rett og slett ikke nok!

Det handler om å fange øyeblikket på en måte som gjenspeiler dine indre følelser i opptaksøyeblikket. Og de vibrasjonene får du bare ved å være 100 % tilstede når du tar bildene. Være til stede emosjonelt og med stor grad av empati og respekt for dine motiver. Få med deg den tredje dimensjon!

Ikke bare knipse, men ta bilder med magen!

Jeg skulle gjerne satt bedre ord på det, men dette er den delen av fotografiets substans som ikke kan læres fra en lærebok. Det kan rett og slett ikke læres på samme måte som forholdet mellom lukker og blender. 
Dette er noe som ikke har noe med de innlærte reglene å gjøre, eller hvilket kamera du bruker. 
Dette er selve kjernen av hva som kreves for å skape godt fotografi. Og det er usynelig. Det er helt uten synelige spor utover bildets egen substans. Det ses altså ikke, det føles! Det er den tredje dimensjon.

Og det å finne frem til denne usynelige substansen, eller langt mer å kunne finne nøkkelen til å implementere den i egen bilder, er slettes ikke noe man bare gjør. 
Noen tar dette lett, faktisk er det mennesker der ute som har mye av dette medfødt. Det er kunstnersjelene. De lever ofte et liv preget av ”up’s and down’s” og de er generelt følsomme individer. De tar dette lettere enn andre. Jeg er ganske sikker på at går du inn å leser historien til mange av de store kunstnerne, ikke nødvendigvis bare fotografer, så vil du se at de har vært slike urolige sjeler med stor grad av intensitet i sine indre liv.

Så har du de som kan trene seg opp til dette, - de som klarer å utvikle sin egen evne for empati. Mange av disse lykkes om de vil, - på sikt!

Og til slutt har du de som mangler dette sjelelige og hvor empatien er et ikke-eksisterende fenomen. De vil aldri lykkes med å finne nøkkelen til dette, uansett hvor mye de prøver. Slik er det bare!

For mange kan sikkert mine visjoner om hva som skal til virke svevende. Synd for dem! For de er i så fall etter all sannsynlighet i den sistnevnte kategorien. En type personlighet uten empati. – Uten evne til å sette seg inn i det som har med andres følelse å gjøre. Og langt mindre besitter de da evnene som skal til for å inkludere slike følelser i bildeflaten.  

Men når dette nå er sagt så kan selvsagt de tradisjonelle reglene om teknikk, gyllent snitt og skrålinjer selvsagt med stort hell kombineres med evnene til å fange lyset og ikke minst inkludere ”nerve” i motivet. Da skal du se at tingene begynner å falle på plass. Da bruker du alle tre dimensjonene: Teknikk, komposisjon og nerve.

Lykke til!