|
:: Min Egen
Blogg |
::
Kuratordansen :: Her er min mening om den saken..... |
|
::
Kuratordansen Relevante linker til denne saken:
Denne debatten
har en Her er linken som
fører deg Maria Lundbergs
|
Jeg ser at Mette Tronvoll får slakt av anmelder Maria Lundberg på foto.no vedrørende sin utstilling fra Rena Leir. Jeg skal la Tronvoll selv få forholde seg til den kritikken, men jeg vil belyse noen problemstillinger rundt dette med kvalitet i kunstneriske utrykk og hvordan jeg som samfunnsborger og fotograf opplever en del av kunstkritikernes arbeid.
Uten å ta stilling
til Tronvoll's siste bilder så forstår jeg på generelt grunnlag
at Lundberg setter spørsmålstegn. Har vi kommet til et punkt der platte arbeider blir akseptert som høyverdige bare fordi en kurator går god for det? Eller at man mer eller mindre kan tilegne seg klippekort på galleriene fordi man har fått et navn? Er det gitt at selv om man har levert kvalitet en gang, og fått seg en karriere så vil en levere kvalitet for all fremtid? Det er selvsagt ikke noen ny problemstilling at det er en indre sirkel av makthavere innen kunsten, og at nye kunstnere ofte er prisgitt disse for i det hele tatt å kunne slå igjennom. Og Norge som nasjon er spesielt sårbar for denne type lukkede rom, rett og slett fordi Norge er et så lite land at alle kjenner alle i grov forstand. Jeg våger påstanden at det er lettere og få suksess i Norge som fotograf om du drar et par år til New York først og "liksom jobber i NY". Slike nøkler imponerer og da er plutselig arbeidene dine blitt kvalitet. Så enkle er dessverre mange av oss. Og skulle dette være et faktum så er det regelrett et hån mot de som har noe å melde, men som ikke får plass på scenen. Vi kan trekke paralleller
til musikken. Samtidsjazzen, den jazzen som alle vi vanlige
oppfatter som om alle musikerne spiller sitt eget løp etter fritt
skjema, og der melodiøse retningslinjer er helt fraværende. Ser jeg dette i et bildelig perspektiv så er det akkurat den samme forundringen jeg gjør meg. Bilder eller musikk, det spiller ingen rolle. Jeg ser, og
reflekterer selvsagt over at det ofte er anerkjente kunstnere som utfører dette. Er det kun utrykk som er så
avansert at det bare er for de få som vil kunne få sitt
kvalitetsstempel som god kunst? Og ser vi nærmere på de få, de som faktisk hevder å skjønne denne avanserte kunsten, de som hyller kuratorene som helter. De som har en plass og føler seg hjemme på vernissasjene. Ja, hva ser vi da? Jeg ser i alle fall en rekke personligheter som egentlig ikke har
meninger om dette i det hele tatt, men som styrker sitt eget intellektuelle
image ved å delta. Ved å dilte etter kunstkritikerne. Ved å menge
seg med kunst-fiffen. Og da er det altså ikke kunsten i seg selv, men det
image som dette gir som for mange er drivkraften. Jeg var på en
utstilling nå nylig og så plutselig et bilde i stilebensstil. Det
var en klisjé av et bord med et fruktfat. Vanlig frukt! Bananer,
druer og epler i et tett utsnitt. kun bordplata og fruktfatet.
Formatet var ca 80x80 cm. Kunstneren var ingen markant kjendis på
noen måte. Jeg vil tro en middelsjiktskunstner. prisen: 45.000,- og
metoden: Printmaleri! Er kunsten virkelig
så enkel? Jeg tror også at
bås-settingen med hvem som er akseptert og ikke begrenser
mange talenter fra å nå frem. De kommer rett og slett ikke til
ordet. Derfor blir vi også på sett og vis fattigere og fattigere på den
kunstneriske arenaen. For de som ønsker å gjøre seg sin egen mening om dette tema så kan en fin øvelse være å lese Fotogalleriets egen tekst om Tronvolls siste utstilling. Knytt teksten til bildene som vises der og gjør deg en egen oppfatning. Tar Maria Lundberg feil, eller setter hun skapet på plass i sin kritikk av utstillingen på foto.no?
|
