|
Jeg ser at Mette Tronvoll
får slakt av anmelder Maria Lundberg på foto.no vedrørende sin
utstilling fra Rena Leir. Jeg skal la Tronvoll selv få forholde seg
til den kritikken, men jeg vil belyse noen problemstillinger rundt
dette med kvalitet i kunstneriske utrykk og hvordan jeg som
samfunnsborger og fotograf opplever en del av kunstkritikernes
arbeid.
Uten å ta stilling
til Tronvoll's siste bilder så forstår jeg på generelt grunnlag
at Lundberg setter spørsmålstegn.
Det er ikke få ganger jeg har stusset over hva ulike gallerier
velger å presentere. Statens høstutstilling er vel et meget
dagsaktuelt og illustrerende eksempel på akkurat dette.
Det virker jo slik at jo mer "ute" utrykket er jo mer
kunst er det på en måte. Men er det egentlig slik? Er det hold i
dette, eller blir vi bedratt?
Har vi kommet til
et punkt der platte arbeider blir akseptert som høyverdige bare
fordi en kurator går god for det? Eller at man mer eller mindre kan
tilegne seg klippekort på galleriene fordi man har fått et navn?
Er det gitt at selv om man har levert kvalitet en gang, og fått seg en karriere så
vil en levere kvalitet for all fremtid?
Det er selvsagt
ikke noen ny problemstilling at det er en indre sirkel av makthavere
innen kunsten, og at nye kunstnere ofte er prisgitt disse for i det
hele tatt å kunne slå igjennom. Og Norge som nasjon er spesielt
sårbar for denne type lukkede rom, rett og slett fordi Norge er et
så lite land at alle kjenner alle i grov forstand.
Jeg våger
påstanden at det er lettere og få suksess i Norge som fotograf om du drar et par år til
New York først og "liksom jobber i NY". Slike nøkler
imponerer og da er plutselig arbeidene dine blitt kvalitet. Så
enkle er dessverre mange av oss. Og skulle dette være et faktum så
er det regelrett et hån mot de som har noe å melde, men som ikke
får plass på scenen.
Vi kan trekke paralleller
til musikken. Samtidsjazzen, den jazzen som alle vi vanlige
oppfatter som om alle musikerne spiller sitt eget løp etter fritt
skjema, og der melodiøse retningslinjer er helt fraværende.
Jeg er selv fostret opp på musikk, jeg elsker jazz så lenge det
finnes tonalitet og melodilinjer, jeg har ingen problemer med å se
kvalitet også i mye musikk jeg ikke liker. I alt fra opera til
Heavy Rock.
Men samtidsjazzen forstår jeg rett og slett ikke.
Ser jeg dette i et bildelig perspektiv så er det akkurat den samme
forundringen jeg gjør meg. Bilder eller musikk, det spiller ingen
rolle.
Jeg ser, og
reflekterer selvsagt over at det ofte er anerkjente kunstnere som utfører dette.
Både de merkverdige jazzimprovisasjonene og mange av de bildene jeg
stusser over. Så
selvsagt skal jeg ikke undergrave at det definitivt kan være jeg som mangler
preferanser for å forstå.
Men, og her føler jeg det er et stort MEN, for denne type kunst vil
alltid være svært smal og vil med det også henvende seg til svært få.
Og hva
er det da som ligger i begrepet kvalitet?
Er det kun utrykk som er så
avansert at det bare er for de få som vil kunne få sitt
kvalitetsstempel som god kunst?
Er det kanskje med bakgrunn i dette unge nykommere har en klar
oppfatning av at jo mer "ute" utrykket er, jo bedre er
det?
Eller ender vi opp i en vond sirkel der kuratorene og galleriene er
med på å legge føringer på nykommerne slik at vi ender opp
med bare galskap som uttrykksform!
Dette er selvsagt en hypotese, men det bør være lov å stille
slike spørsmål.
Og ser vi nærmere på de
få, de som faktisk hevder å skjønne denne avanserte kunsten, de som
hyller kuratorene som helter. De som har en plass og føler seg
hjemme på vernissasjene. Ja, hva ser vi da?
Jeg ser i alle fall en rekke personligheter som egentlig ikke har
meninger om dette i det hele tatt, men som styrker sitt eget intellektuelle
image ved å delta. Ved å dilte etter kunstkritikerne. Ved å menge
seg med kunst-fiffen. Og da er det altså ikke kunsten i seg selv, men det
image som dette gir som for mange er drivkraften.
Og dette gjør
selvsagt noe med kunstnerne også. I mange tilfeller prises
arbeider på et sett som er komplett uforståelig. Men sannheten er
at med en haug av pengesterke "diltere" med påklistret intellektuelt
image, er det faktisk mulig å få slik overpris. Så enkle er vi!
Jeg var på en
utstilling nå nylig og så plutselig et bilde i stilebensstil. Det
var en klisjé av et bord med et fruktfat. Vanlig frukt! Bananer,
druer og epler i et tett utsnitt. kun bordplata og fruktfatet.
Formatet var ca 80x80 cm. Kunstneren var ingen markant kjendis på
noen måte. Jeg vil tro en middelsjiktskunstner. prisen: 45.000,- og
metoden: Printmaleri!
Jeg spurte betjeningen på galleriet hva som ligger i uttrykket
printmaleri. Og svaret jeg fikk var rett og slett det vi fotografer
kaller print på lerret. Med andre ord et klisjefoto av en
fruktskål i helt ordinære omgivelser, tilnærmet en blåkopi
av fruktskål-stilebensoppsettet i gamle lærebøker fra 70 tallet, og som altså var printet på lerret.
45.000,-.
Er kunsten virkelig
så enkel?
Og er det da selve utrykket, metoden eller kunstnerens navn og
bakgrunn som i slike tilfeller får kuratoren til å åpne døren
til galleriene? Jeg er usikker! Ja, jeg kan vel til og med innrømme
at jeg rett og slett har problemer med å skjønne dette.
Enten er det noe jeg ikke ser eller så blir jeg som betrakter og
mulig kjøper av denne kunsten ført bak lyset!
Jeg tror også at
bås-settingen med hvem som er akseptert og ikke begrenser
mange talenter fra å nå frem. De kommer rett og slett ikke til
ordet. Derfor blir vi også på sett og vis fattigere og fattigere på den
kunstneriske arenaen.
Tabloidene bidrar også ved å omtale kun det med stor kommersiell appell.
Det er ofte de utrykkene som er hauset opp av makthaverne, som
kommer frem i media. Og vi lar oss lure!
For de som ønsker
å gjøre seg sin egen mening om dette tema så kan en fin øvelse være å lese
Fotogalleriets egen tekst om Tronvolls siste utstilling. Knytt teksten til bildene som vises der og gjør deg en
egen oppfatning.
Tar Maria Lundberg feil, eller setter hun skapet på
plass i sin kritikk av utstillingen på foto.no?
|