Norwegian text only!  I'm sorry if you are a international visitor.

Hva er et fotografi og hvem er fotografer?

Kan man uten videre sette likhetstegn mellom et bilde og et fotografi?

Tekst: Morten Gjerde

Samfunnet har de seneste årene møtt en ny tid gjennom den digitale revolusjonen av fotoutstyr. Men mange spørsmål kommer i kjølevannet av denne nye teknologien.

Noen vil nok kalle meg gammeldags eller konservativ, andre vil sikkert hevde at jeg er historieløs, eller til og med uten nok viten til å kunne mene noe om dette. Det får stå sin prøve fordi jeg er opptatt av definisjonene innen fotografiet og hva den digitale fotohverdagen vil gjøre med fotografiet i fremtiden.

Kanskje blir morgendagens fotografer historieløse?  
Jeg vil understreke at jeg ikke er i mot digitale bilder. Jeg er heller ikke motstander av Photoshop eller annen relevant programvare for etterbehandling av det digitale bilde. Jeg er ikke motstander av det digitale utstyret, jeg har ikke  problemer med å slutte meg til at det å bearbeide en digital bildefil i det digitale mørkerom, helt og fult sidestilles med de utallige teknikker som har vært benyttet i tradisjonelt mørkerom mellom tidene. Så det er ikke utstyrsutviklingen eller etterbehandlingen i seg selv som er gjenstand for denne artikkelen. Fotografen er fortsatt fotograf og skal selvsagt ha all respekt for sitt arbeid. Uansett hvilket faglig nivå man er på. 

Fotograf eller ikke?  
Selvsagt vil de som har erfaring fra analog fotografering bare bygge videre på sin analoge lære, også etter at de eventuelt har konvertert til digitalfotografering. Nybegynnerne kan også velge å gå den fotografiske veien, uavhengig av hvor flinke de er, og uansett om de har analogt eller digitalt utstyr.

Mange konservative fotografer er likevel opptatt av grensesettingen for når et fotografi er manipulert så mye at de burde flyttes over i en annen kategori bilder, som for eksempel datagrafikk, eller som digital kunst om man vil. 

For å være sikker på ikke å bli missforstått så vil jeg understreke at jeg ikke ønsker å forfekte holdninger som går på å sette seg selv til dommer for hvilke manipulerte bilder som er å regne for gangbart fotografi, og hvilke som skal regnes i andre kategorier av bilder. Det får andre bedømme.

Den ”nye tid” innen fotografiet viser nå at mange av brukerne av digitale kameraer har ulike grunner eller behov for å ta i bruk et slikt verktøy. Om betrakterens opplevelse av sluttproduktet er et fotografi, eller om det er hva som helst annet er egentlig likegyldig i denne sammenhengen. Selvsagt kan fotografer lage både gode og dårlige bilder. Det kan også en databildebehandler gjøre. Det vi bør være enige om er at begge lager bilder,  men den ene gjør det som fotograf, og den andre som databildebehandler. Da begynner vi å nærme oss sakens kjerne i denne artikkelen.

Hvem er fotografer og hvem er designere eller  datagrafikere?  
Jeg mener at kunnskapen og interessen hos den utøvende må være det avgjørende. Ikke den praktiske versjonen der alle som tar bilder med et digitalkamera velger å kalle seg fotograf.  

Brukere som er databildebehandlere, anskaffer seg digitalkamera som et supplement til sin datamaskin, eller som enda et hjelpemiddel for å dyrke sin datainteresse. De ofrer altså selve fotografiet og komposisjonen mindre oppmerksomhet i opptaksøyeblikket. Dette rett og slett fordi det er først når de har ett eller annet fotografisk grunnlagsmaterialet at de begynner det kreative arbeidet. 
Derimot de som er fotografer i ordets rette forstand er de som baserer seg på de fotografiske teknikkene. De skaper altså hovedtyngden av det kreative arbeidet med selve kameraet i opptakssituasjonen.

Det er dette som skiller disse to ulike brukergruppene fra hverandre. 

Mange vil nok mene at når man betrakter et flott bilde, så er det likegyldig hvordan opphavsmannen kommer frem til resultatet, bare bilde er bra sett fra betrakterens ståsted. Dette er selvsagt isolert sett riktig, sett fra betrakterens ståsted. Men, dette er en altfor enkel fremstilling av selve bildeperspektivet. Et bildeperspektiv består av mange elementer, noen synlige, andre usynlige. 

Et bilde kan males, man kan fotografere det, og man kan lage det ved hjelp av datakraft. Et bilde er for meg en fellesbetegnelse for et bildelig uttrykk sett fra betrakterens ståsted, helt uavhengig av hvilken metode som er brukt for å skape det. Ergo er jeg av den oppfatning at alle bilder ikke er fotografier.

Hva skal til for med rette å kalles fotograf?  
Mange vil hevde at så lenge du fotograferer med et fotoapparat, digitalt eller analogt, så er du fotograf. Dette er jeg altså ikke enig i. Jeg er av den oppfatning at mange brukere av digitale kameraer er å regne som databildebehandlere. 
- Ikke fotografer. 

En fotograf, er sett med mine øyne, en som har en genuin interesse av den fotografiske prosessen i forbindelse med bildeproduksjon. En som bruker tid og ressurser på å utvikle sitt personlige bildesyn. Med ”bildesyn” snakker jeg om evnen til å se fotomotivene isolert fra helheten. 
Altså evnen til å kunne ta et utsnitt av det totale synsinntrykket, for deretter å danne seg en komposisjon på netthinnen som sammenfatter både linjebruk, lyssetting og motivvalg knyttet direkte til den aktuelle situasjonen. Når den prosessen er gjort, ofte i løpet av ett sekund eller to, settes så kameraet til øyet og komposisjonen festes til en digital brikke eller en filmrute for å kunne vises som et fotografi i ettertid.

Ved bruk av denne prosessen kan du kalle deg fotograf, og det uavhengig av resultatet. For det finnes som nevnt tidligere både gode å dårlige fotografer. Men de har uansett samme utgangspunkt for sitt arbeid, de tar fotografier fordi de baserer seg på den fotografiske lære. 

For å trene opp et eget bildesyn bør man se mye på ulike fotografier. Studere arbeidene til ulike kunstnere som arbeider med fotografiet som medium. Man bør tenke over dem, reflektere rundt fotografens valg og gjerne evaluere dem for seg selv. Hva er bra? Hva er dårlig? Hvordan er linjeføringen? Kontrast, lyssetting, motiv? Emosjonelle føringer i bilde? Kort sagt må man kunne begrunne hvorfor man liker, eller ikke liker det betraktede bildet. Det holder ikke å kun konkludere med utsagn som "dette likte jeg" eller "dette var ikke bra" . Slike intetsigende betraktninger vil aldri føre frem til en dypere forståelse av fotografiet.

Begrepene over er fotografiske begreper som mange av den nye generasjonen ikke tar særlig innover seg. De kjøper et digitalkamera og knipser i vei. Denne typen kamerabrukere behersker ikke relevante fotografiske metoder som for eksempel styring av dybdeskarphet med bruk av blenderåpningen, samspillet mellom blender og lukker under opptaket, eller hvilken innvirkning ISO verdien spiller inn på opptakets sluttresultat. 

De baserer seg heller utelukkende på å feste et ”knips” på databrikken for deretter å gjøre det de kan, nemlig justere, manipulere, legge på effekter, endre utsnitt o.s.v. o.s.v… De arbeider fortsatt i det samme digitale mørkerom som den digitale fotografen, men de mangler den fotografiske tankegangen. Ergo anser jeg disse for databildebehandlere.

De tar til takke med det resultatet de får fra kameraet som et utgangspunkt for sitt videre arbeid. De vurderer originalbildet rett fra kamera svært ukritisk, men kontrollerer heller den videre prosessen til fingerspissene. 

Klart de kan lage utrykk som kan oppfattes som ”bra bilder” for en betrakter. Spesielt betraktere fra den samme gruppen brukere vil selvsagt finne seg til rette i dette bildesynet, men det blir definitivt feil å kalle disse brukerne for fotografer. I mine øyne, er og blir de databildebehandlere. Uten at dette på noen måte er en nedskrivning av verdiene på arbeidene. Selvsagt ikke. Her er alle like mye verdt, men de er ikke fotografer. 

Skal man utvikle sitt eget bildesyn med base i det fotografiske grensesnittet, så må man arbeide seriøst å målrettet med alle elementer innen fotokunsten. En side av saken er selvsagt det å beherske det tekniske, det å forstå sammenhengen mellom blender, lukker, og iso-verdi og ha en klar formening om brennvidder, ulike filmformater og lyssetting. Men dette blir likevel bare ulike verktøy i prosessen med å feste selve komposisjon til film eller brikke. Kjernen av det foto dreier seg om er selve utrykket, din egen evne til å skape noe mer en bare et teknisk bilde ved hjelp av fotografiske metoder. Det handler om å skape et utrykk, som i neste omgang gir betrakteren inntrykk han kan dvele ved.

Det handler om å skape komposisjoner som kan stå alene med sitt utrykk, og som i tilegg forteller en historie. Et utrykk som påvirker betrakteren slik at han selv stiller spørsmålene som usynelig ligger skjult i motivet. 
Hvem er hun? Hvor skal hun? Hvorfor løper hun? Disse spørsmålene er typiske spørsmål som man kan undre seg over ved et motiv. Eksemplene henviser tydelig til et motiv der det finnes en løpende kvinne i bildeflaten. Er hun redd? Kan ansiktsutrykket si noe om dette… Og dette er i hovedsak skapt i opptaksøyeblikket. Da er du fotograf.

Et godt fotografi skaper denne formen for betraktning. Man blir som betrakter dratt inn i historien. Det blir som oftest ubesvarte spørsmål, men det er dette som skaper den nødvendige mystikk for å sette i gang det mentale aspektet hos betrakteren. Det rører ved betrakterens fantasi. Betrakteren kan selv velge ståsted ut i fra sitt eget liv og egne preferanser.  Det er denne type betraktninger som skaper gode fotografier. Dype studier av mer enn bare tekniske løsninger. Det å dvele ved de filosofiske betraktningene rundt hva som skaper et godt uttrykk. Men det må hovedsaklig være skapt i opptaket med kamera for at du skal kunne kalle deg fotograf. For engasjerende uttrykk kan skapes av alle kategorier av bildekunstnere.

Som fotograf må man stille seg selv kritiske spørsmål i opptakssituasjonen: Hva vil jeg formidle? Det å evne å ha en god idé, som man deretter overfører til film eller brikke ved hjelp av de tradisjonelle fotografiske metodene. Når man beveger seg i denne retningen når man tar bilder, da er man i kategorien av brukere som med rette kan kalle seg fotograf. 

Dette i motsetning til de som bruker det samme utstyret, men bruker det fullstendig fritt for visjoner om hvilke utrykk som skapes der og da. Det er denne gruppen av brukere jeg har valgt å kalle databildebehandlere. 
De kan selvsagt bygge sin bildeforståelse på mange av de samme kriteriene, og de kan selvsagt også være svært dyktige med sitt eget utrykk. Forskjellen er bare at de har valgt en annen metode for å skape sitt endelige utrykk, nemlig datamaskinen.  

Hvordan vil dette påvirke fremtiden?
Det store spørsmålet blir derfor på hvilken måte denne utviklingen vil påvirke fotografiet som utrykksmåte i fremtiden. Vil de fleste kamerabrukere i fremtiden være databildebehandlere? Vil fremtidens bildeuttrykk bestå av datamanipulerte bilder skapt av en kreativ digital prosess. Fremfor, eller kanskje på bekostning av den tradisjonelle fotografiske tenkemåte ?

Det vil nok helst gå bra. Men det skader ikke at vi alle er beviste på hva vi selv er. Uansett hvem kategori vi gjerne vil tilhøre. Det er mer metodene som blir brukt som får avgjøre.

Hva er en klisjé?
Noe som en gang var originalt, men som er blitt gjentatt og drøvtygget så ofte at den som ikke får vond smak i munnen av det enten er journalist eller bør tenke seg godt om.

Tor Åge Bringsvær, 1998