En regntung dag tok jeg meg inn i E bygget på nedlagte Lier Psykiatriske Sykehus. Området er sperret av og ikke særlig gjestfritt. Forfallet er selvsagt formidabelt, hærverket likeså.

Men på tross av at jeg tenker at jeg burde vært her for 10 år siden, -og ikke nå, så føler jeg fortsatt vibrasjonene av det som engang var. Et beryktet sykehus der pasientene ble oppbevart, feilbehandlet og stuet bort. Mange av de døde her. Enkelte ved å ta sine egne liv. I dag står bare byggningene igjen, -som store monumenter over en tid full av offentlig velsignede overgrep mot våre svakeste. En historie som senere er forsøkt tiet i hjel av de som stod bak.

Men vi må aldri glemme! For glemmer vi dem som ble utsatt for dette, begår vi nok et overgrep mot dem det gjelder. Medmennesker som ble fratatt sin egenverd på en svært uverdig måte. De fikk aldri ta sine egne valg!

De var mennskene uten en reell stemme. De var menneskene som ble brukt som levende forsøkskaniner av offentlig ansatte overgripere, og uten så mye som ett unnskyld i ettertid.
Selvfølgelig blir du rolig etter at noen har banket to strikkepinner inn gjennom øyehulene på deg og videre inn i frontal-lappene i hjernen din. Medisinsk var betegnelsen lobotomering, en metode som ble sett på som svært så effektiv for de tyngst belastede pasientene. Metoden ble utført helt frem til begynnelsen av 70-tallet her i Norge. La bildene tale resten av denne historien. 

Klikk på bildet for å gå til galleriet (Bilder fra Lier Psyk. Sykehus og Dikemark Psyk. Sykehus)