Jeg arbeider fortiden med en serie bilder som ofte viser banale miljøer av forfall. Tilbakemeldingene lar ikke vente på seg og jeg kan forsikre at de er ikke ensidig positivt bekreftende vedrørende innholdet i bildene.

Noen sier rett ut at dette skjønner de ikke noe av. Hvorfor ruiner? Og hva er fint med dette, det er jo bare søppel og rot?

Slike tilbakemeldinger kommer og det må jeg selvsagt bare forholde meg til. – Som kunstner plager ikke dette meg nevneverdig, for jeg har selvsagt min egen agneda og gjennom den en følelse av og med det jeg jobber med. Og jeg ser selvsagt mye mer i disse bildene enn det disse tilbakemeldingene kan berette. Så noen forsvarstale er ikke nødvendig. Men jeg tenkte likevel denne gangen å forklare litt rundt hva som ligger i disse bildene fra min side, for med det å kanskje kunne bidra til å åpne opp for enkelte slik at det kanskje er lettere og forstå og se hva disse bildene virkelig vil og skal formidle.

Et bilde er et bilde! – Sant eller usant?
Jo vi kan være enige om at det er sant, men det er noe mer enn det. Ser vi for eksempel til malerkunsten så eksisterer ulike sjangere. Natur, stilleben, portrett etc. Dette finner vi også igjen i fotografiet. Og i fotografiet har vi også en rekke utvidede begreper som for eksempel dokumentar og pressebilder.
Bildene fra serien om samtidsruinene er alle i en dokumetarisk sjanger, men presenteres likevel mer som en kunstserie enn som rene dokumetarer.
Hvorfor er det slik? Hva er det som plasserer bildene i en kunstkontekst i dette tilfelle? Der er fordi bildene ikke er tatt i en komersiell sammenheng. De er ikke tatt i en sammenheng der det finnes en oppdragsgiver som har konkrete hensikter, for eksempel til en avis eller magasinartikkel. Derfor er disse bildene mer å regne som kunstprosjekter enn rene dokumetarer. Men teknisk sett kan de definitivt høre hjemme i begge disse kategoriene.

Så til innholdet. – Det er jo bare noen slitte møbler og annen drit som slenger rundt. Hva er fint med det?

Om du som betrakter velger å se alle bilder i en kontekst av at et bra bilde er et bilde som er vakkert å se på, og da setter likhetstegn mellom det vakre og det estetisk vakre, som for eksempel en flott solnedgang eller ett søtt barn med is i hele ansiktet,- ja da er selvsagt ikke samtidsruiner mye å se på.
Men det er her du som betrakter står i et viktig veikryss. For å kunne forstå disse bildene, er det nå du skal forlate dine vanlige forventninger om at et bilde må være estetisk vakkert for at du skal like det. Forsøk å bevege deg inn i historien disse bildene forteller. Tenk tilbake til den gangen det eksisterte levende miljøer i de rommene som er avbildet, forestill deg menneskene som levde der, kjenn på sporene av deres liv, skap deg en fantasi om hva som engang var, og la så fantasien din løpe gjennom bildene. På dine egne premisser og med dine preferanser selvsagt!
Og mens du står der, betrakt ikke bare det hele som kun en simpel helhet, men se også det lille korset på veggen, eller klistremerket med en tekst på døra, eller de fengselslignende jernstengene foran vinduene og tenk… Hvordan var det egentlig? 

Hva var disse symbolene for dem det gjaldt?  Se ikke bare overflaten, men se detaljene og gi deg selv rom til å føle på historiene som disse symbolene representerer og hva detaljene forteller deg. Selvsagt vil din opplevelse være basert på dine personlige preferanser, mens andre vil ha en annen vinkling i fantasiene, men det er når du skaper slike betraktningsprosesser hos deg selv at bildene får en mening. Det er først da du kan finne noe vakkert i selv de styggeste motiver og det er ved å se historiene som ligger skjult i motivene at bildene plutselig taler til deg og representerer noe.

Lykke til med dine observasjoner, nå og i fremtiden!