Det vi som fotoentusiaster kaller gate-fotografi, eller på kvasinorsk – “Street” er en sjanger som lever under ganske mange ulike tolkninger og tankesett. Det er ulikt hva fotografer legger i dette og det er åpenbart at mange av de som mener de er street-fotografer ikke klarer å leve opp til det som oppfattes som klare kriterier for sjangeren. Det ser man fort om man avlegger et besøk på noen av de utallige “street-gruppene” som lever der ute i cyberspace. Facebook i særdeleshet. Det mangler normalt ikke på klare kriterier i gruppene, men det mangler ofte struktur fra de som skal kontrollere og luke vekk det som er åpenbart utenfor definisjonen. Derfor blir disse portalene fort kjedelige. De lever sitt smale liv som ofte ender på kantene av definisjonen og noen ganger langt utenfor.

Jeg vil i denne artikkelen utdype mitt eget syn på hva “street-sjangeren” er og hva som bør forventes før du kan klassifisere bildene dine som gate-fotografi. Jeg vil likevel understreke at selv om jeg nå utdyper mitt eget syn på dette så er ikke det ensbetydende med at jeg påberoper meg noen som helst definisjons-makt på området. Jeg er likevel sikker på at om du følger mine tanker i denne artikkelen så vil du bevege deg klart innenfor de rammer som kan defineres som street-bilder.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Krakow, Poland 2016 – OM-D5 17mm/f: 2.8

Det grunnleggende kriteriet
Først og fremst så må det være bilder tatt i et urbant miljø. Urbant i forståelsen av by eller moderne miljø. Innendørs eller utendørs. Motivene bør ha enten mennesker eller dyr, -eller begge deler, som klare hovedelementer. Det optimale er selvsagt om det formidles klare interaksjoner mellom mennesker eller dyr, eller at motivet representerer noe mer enn bare et enkelt dokumentarisk øyeblikk. Det kan være en enkelt-handling eller en aktivitet, et blikk, en stemning eller i det minste noe som på en eller annen måte “forsterker” øyeblikket utover det tradisjonelle motivet. “The decisive moment” som Henry Cartier-Bresson alltid snakket om. -Det avgjørende øyeblikk!
Sjangeren kan nok med fordel studeres inngående teoretisk før man fordyper seg ytterligere, men det er med praktisk erfaring at progresjonen vil komme. Teorien vil bare hjelpe deg med selve bevisstgjøringen om hva det er du skal søke. Herunder inngår det å studere andres bilder innenfor sjangeren. Spør deg selv når du ser på andres arbeider: Hvorfor liker jeg dette motivet? Eller motsatt, -hvorfor liker jeg det ikke?

Ved å besvare disse to tilsynelatende enkle spørsmålene så bevisstgjør du deg selv på hva du bør søke i ditt eget fotografiske uttrykk.

Og det er selvsagt lov å være nybegynner! Men likevel bør man kunne kreve at dersom man legger ut bilder som bryter åpenbart med tradisjonen så bør man tåle å korrigeres. Jeg skjønner at å bli korrigert i det offentlige rom kan føles ydmykende for enkelte, men om sjangeren skal opprettholde sin integritet så er det viktig at de som beveger seg inn på dette feltet faktisk forstår hva som bør ligge i det. “Street” er en krevende sjanger, kanskje den mest krevende av alle, og er neppe det første man begynner med som fersk fotograf. Derfor er det viktig at de som vil utforske dette feltet tar seg tid og setter seg godt inn i hva som faktisk ligger i det.

London, UK – 2016 OM-D5 17mm/f:2.8


“Street” handler i utgangspunktet ikke om bilder av gater
Mange tror at siden sjangeren heter gate-foto eller “street” så betyr det at det handler om bilder av gater. Det gjør det ikke! Street-sjangeren handler først og fremst om livet i gatene. Ikke gatene i seg selv. Her går det en klar skillelinje. Det betyr likevel ikke at dersom du har et bilde av en gate som på en eller annen måte virkelig leverer som motiv, så skal det ekskluderes. Her blir det skjønn som må avgjøre, så moralen må være og vurdere eget uttrykk med svært kritiske øyne før man legger det ut på forumer på nett. Så kan man selvsagt mene at det må være takhøyde for å bomme litt av og til. Joda, det er det selvsagt også, men det er ofte flere tusen medlemmer på disse portalene, -for sjangeren er populær. Om man da ikke har stramme kriterier så vil fort interessen fra de som har mye å tilføre falle bort. -Og det taper alle på. Mest har de å tape som står i startgropa og trenger god veiledning. Slik sett er vi alle mest tjent med å ta retningslinjene på alvor.

Ta for eksempel bilder av gater med noen mennesker som små prikker 100 meter nedi gata…. det er etter mitt syn normalt ikke innenfor kriteriet.  For Street-sjangeren handler først og fremst om selve menneskene og om det de bedriver der og da, -i sitt urbane landskap. Ikke omgivelsene i seg selv, men menneskene som fyller omgivelsene. Motivenes emosjonelle uttrykk vil likevel danne grunnlaget for en aksept selv om motivvalgene kan være i grenseland forøvrig. Så det er selvsagt lov å ta bilder av folk bakfra i stede for med synlige ansikter. Der starter jo de fleste av oss, så slike løsninger må vi gi rom for. Om ikke annet som et ledd i rekrutteringen. Så dette er noe de fleste må igjennom som en del av prosessen med å bli “tøffere” i egen tilnærming. Når det er sagt så kan det selvsagt også finnes motiver der man tilsiktet skal se mer rygger enn ansikter, så ikke missforstå. Det er i så fall helt innenfor og representerer på ingen måte noen motsetning til det jeg sier over her.

Så for den observante leser så fremstår sjangeren slik jeg beskriver det med en rekke dilemmaer, der det på den ene siden ikke skal tas bilder av bare gater, mens det i neste øyeblikk kan aksepteres. Eller man skal ikke ta bilder av ryggene på folk, mens man i neste øyeblikk likevel kan det… Det er ikke lett å bli klok på slikt! Nei, jeg skjønner det, men det er altså slik det er, eller i det minste slik det oppleves. Så ergo handler det mye om motivvalgene og måten de presenteres på! Hverken mer eller mindre. Og det er fotografen selv som må finne trygghet for sine valg i så måte.

En filosofisk tilnærming til fotografiet
Det som kan være viktig å merke seg er at man både som betrakter og fotograf må søke å finne mer i motivet enn det man ser ved første øyekast. I alt fotografi, -jeg mener i alle sjangere, er det viktig å forsøke å se mer enn det synlige. Finne, fange og forstå det emosjonelle i motivene. Begreper som intuisjon og empati er viktige ingredienser i dette. Som fotograf praktiseres dette gjennom intuisjon og ved å ta bilder mer med magen enn hode. Lykkes man med dette så vil motivene få nerve, noe som er usynlig men som likevel treffer betrakteren direkte. Som betrakter vil du kunne se og forstå motivet på en ny og utvidet måte om du klarer å tillegge motivet usynlig substans. Det oppstår rett og slett et møte mellom dine egne preferanser og fotografens, -gjennom motivet. Det er også helt naturlig at uttrykk som man selv finner interessante og sterke for andre kan oppleves som noe helt uinteressant. Opplevelsen av fotografi er subjektiv og kan vanskelig være noe annet. Årsaken til dette er rett og slett at dine personlige preferanser legges til grunn for egen opplevelse av ting. Personlige preferanser er summen av dine opplevelser og erfaringer. Har du positive eller negative minner som berøres av et motiv vil du se motivet i lys av dette. Slik påvirkes du og slik farger du din egen opplevelse av motivet. De samme mekanismene finner vi i tolkningen av alle kunstneriske uttrykksformer. Så intet nytt under solen der altså, men det er viktig å se denne sammenhengen for å kunne nyttiggjøre seg av et utvidet perspektiv i tolkning av fotografiet. Og dette er selvsagt like viktig å implementere i opptaks-øyeblikket. Fotografen kan altså nyttiggjøre seg av den samme mekanismen når motivkomposisjonen skal foretas. Føl dine motiver mer enn å se dem… Da tilføres det “fotografisk poesi” og resultatet kan bli både følsomt og vakkert og ikke minst løfte resultatet til nye høyder. Da nærmer man seg fotografiet i den term det fortjener, og i en slik sammenheng forstår vi hvor uinteressant den evinnelige tekniske diskusjonen  fremstår i samtaler rundt det å skape kvalitativt godt fotografi.

Roald Barthes (1915-1980) nevner i sin bok “det lyse kammer” at “En dag for mæget lenge siden faldt jeg over et fotografi af Napoleons ældste bror, Jérôme (1852). Jeg sagde da til mig selv, med en undren som jeg siden ikke er kommet mig over: Jeg ser de øjne der har set Keiseren.”

Han betraktet altså fotografiet i lyset av sine egene preferanser og tilla motivet derfor sin klare antagelse om at de øyne han møtte i motivet hadde sett Keiseren. Han klarte altså å gå dypere enn motivet i sin enkleste form. Han klarte altså å tillegge motivet en dimensjon som i utgangspunktet ikke var synlig, men som åpenbart var tilstede når det ble tatt i bruk. En fiffig forklaring, men når vi tenker gjennom det så skjønner vi hva som ligger i det og at det er mulig å spille på dette både som fotograf og som betrakter.

Fotografi uten samtykke – er det problemfylt?
Et annet kriteria som er tilnærmet et absolutt-krav slik jeg ser det, er at et “street-foto” ikke må være oppstilt eller avtalt. Det fungerer ofte mot hensikten dersom det er planlagt i den forstand at man spør først, -for så å arrangere hele motivet etterpå. Da blir det ikke ekte og man mister fort hele “brodden” i det som må anses som kjernen i et sjanger-riktig foto. Det er jo selve tilnærmingen som gjør denne sjangeren til en meget vanskelig sjanger. Det er ofte ikke det tekniske som er problemet. Problemet er nok heller fotografens egne grenser for hva han eller hun føler seg komfortabel med i opptaks-situasjonen. Det er dette som  ofte blir den største utfordringen. Det å bryte nær-grenser, -egne og andres! -Og selvsagt det å utvikle teknikker for hvordan man tilnærmer seg motivene. Dette er det som er spesielt krevende med denne sjangeren. Men øvelse gjør mester, og det gjelder i aller høyeste grad innenfor denne sjangeren! Man blir på mange måter en jeger som jakter sitt bytte i en eller annen form for smyg-jakt… så erfaring er alfa og omega.

Objektivets brennvidde
Det gjør selvsagt heller ikke sjangeren enklere at det foretrukne objektivvalget er en lett vid-vinkel. 35 mm for fullformat eller 17mm for hybrider med 2x faktor. Selvsagt er ikke dette noe absolutt krav, men å bruke store zoom-linser anser i alle fall jeg som lite egnet om man vil skape det karakteristiske street-utsnittet der man gjerne vil ha følelsen av litt miljø rundt hovedmotivet samtidig med at man er ganske nær motivet i opptaks-øyeblikket.

Oslo, Norway 2006, Nikon D2x, 35mm/f:2.0

Farger eller sort/hvitt?
Sjangeren kler begge deler. Så absolutt. For min egen del er jeg veldig glad i det monokrome på denne typer motiver, men jeg ser at noen motiver kler farger godt og da beholder jeg det slik. Personlig liker jeg også til dels harde kontraster, til tider i overkant for mange, men jeg tar mine bilder helt på egne premisser og fremkaller dem først og fremst slik jeg selv liker dem. Jeg kjenner på hvordan motivet møter meg og jeg søker mer følelse enn teknisk kvalitet. Alle andre hensyn kaster jeg over bord. Så får folk like det eller ei. Det får bli opp til den enkelte. Jeg gjør dette kompromissløst og først og fremst for min egen del.

Men motivet, ja det skal likevel være innenfor rammene av de motivkriteriene jeg har nevnt over. Der fires det ikke. Jeg tar selvsagt også bilder som er utenfor street-sjangeren, men de presenteres som noe helt annet og i andre fora enn “street”. Punktum.

-Slik er det med den saken 😉

Morten Gjerde: Slik jeg ser “street”-sjangeren…

Post navigation