Hvorfor reiser jeg alene til de merkeligste plasser der få andre drar? Vel, som fotograf er det et poeng for meg å reise nettopp til slike steder. Slike steder er unike i den forstand at det meste fortsatt er genuint. For de fleste steder, land eller plasser, mister noe vesentlig i det turismen overtar. Da er det ofte for sent for slike som meg!

Kids playing football – a step to the future…

For da er ofte “sjelen” allerede borte. Genuiniteten er likevel bare starten på hvorfor jeg drar dit jeg drar. Men det er absolutt én av de viktigste grunnen til mine reisevalg.

Dette er ofte også ganske rimelige destinasjoner å reise til. Nettopp fordi ikke så mange reiser akkurat til slike plasser. Det er selve nøkkelen til at det fortsatt ikke koster skjorta. Da har ikke kjøpesterke turister rukket å presse prisene opp på for eksempel overnatting og restauranter. Det passer budsjettene til en “fattig” fotograf, for da vil reisebudsjettet strekke til for enda mer reise for de skarve midlene man måtte ha til rådighet. Derfor er det et poeng for meg å reise billig, selv om det skulle begrense komforten noe.

Så er det jo også langt mer spennende å møte mennesker på premisser som ikke er initiert av tanken om å “suge deg for cash”. Det er opplagt!

A bread, please!

Men er det ikke kjedelig å reise alene spør mange?
Nei. Dersom jeg reiser med en eller flere venner så er det jo fort at det bare blir selve reisefølge som er sammen. -Hele tiden. Alltid!
Hele reisen blir bare oss og selvsagt noen puber, museer o.l, og ofte blir det sprikende meninger om hvem som vil gjøre hva og når det skal gjøres?
Drar du derimot alene, da gjør du akkurat som du selv vil hele tiden. Du spiser når du vil, óg til den prisen du vil, du tar pauser når du føler for det og du bruker absolutt all din tid slik det behager kun deg selv. Er ikke det luksus på tur så skjønner ikke jeg!

Når du reiser alene treffer du ukjente folk hele tiden. Du må rett og slett oppsøke folk for å ha noen å snakke med og slik sett knytter du kontakter hele tiden. Mange holder du kontakten med i årevis etterpå. Fordi mye stemte i relasjonen. -Felles interesser, like sinn og like verdens-verdier. En slags “soul-mate”, liksom.

Ting jeg gjør når jeg drar alene hadde jeg neppe gjort om vi var et knippe kjente i reisefølget. Som for eksempel å møte opp på et facebook-arrangement i en park i Georgias hovedstad, Tibilisi, der deltagerne satt på plenen, to og to, tett med ansiktene mot hverandre med ca 20 cm avstand og stirret hverandre intenst inn i øynene i 10 minutter uten å si et kløyva ord. Så byttet vi “partner” og begynte forfra igjen… Og hva er gleden med det kan du sikkert tenke? Det var faktisk veldig rart, og veldig spennende. Og så mange hyggelige og åpne mennesker! Det ble faktisk en form for meditasjon. -Og vipps, så er du invitert på te til en av de andre deltagerne etterpå. Der treffer du flere folk… Når skjedde slikt på familieferien til Granca eller på fotoballturen til London?

Eller når du treffer en fyr via-via som er lærer og som spør deg om du kan komme på skolen hans dagen etter og holde en klassetime og fortelle om landet ditt. Fortelle om hvorfor du fotograferer og hva du fotograferer… vise noen bilder… Det hendte meg i Sarajevo (Bosnia & Hercegovina)…

Premie-sermoniplassen fra OL i Sarajevo 1984. Ødelagt og forlatt etter en overlevd krig

Det er rett og slett historiene som teller. Det er folkene du møter. Det er kulturene du oppdager. Det er annerledesheten som skaper spenningene og som inspirerer og gir deg “catch” på motivene. Jeg ser detaljer som lokalbefolkningen ikke ser selv. Rett og slett fordi for dem er det hele helt vanlig. For meg er det en ny og spennende verden. Jeg ser deres verden fra mitt perspektiv.

Men er det ikke farlig å reise til slike steder, spør mange?

Noen episoder blir det jo… men med fornuft og respekt går det deg som regel godt.

Vel, det kan sikkert oppstå episoder. Men min erfaring er at er du vennlig, oppfører deg, viser respekt, er åpen og tillitsfull, og viser takknemlighet…
-Ja, da skal det mye til at det går aldeles galt. Og vis for all del måtehold med alkohol (og rusmidler av alle slag for den sakens skyld). -Å ha kontroll er ofte av avgjørende betydning om noe skulle spisse seg til. Innse når du bør la motivene fare og stikke unna, isteden for å stikke nesa i ting du ikke burde. Altså være i stand til å vurdere ulike situasjoner med en fornuftig tilnærming. Du kjenner når det brenner, for å si det slik!

Så jeg kan anbefale flere å reise på egenhånd. Oppsøke rare destinasjoner og vær åpen for nye impulser og mennesker. Du vil bli et rikere menneske med større innsikt og økt toleranse. Rikdom kan jo regnes i så mangt. Penger i seg selv skaper ikke ekte glede. -Vel, du må selvsagt ha et minimum av dem for å dekke primærbehovene, men har du det så vil neppe mer penger gjøre deg nevneverdig lykkeligere. I alle fall ingen langvarig lykke.

Folk kjøper ting de ikke trenger, for penger de ikke har, for å imponere folk de ikke liker… Nei, reis isteden. Det varer mye lengre enn selve reisen. Øyeblikkene fester seg et sted inne i deg og du kan hente de frem akkurat når det passer, hele resten av ditt liv.

Ønsker du å arrangere et foredrag med undertegnede der jeg snakker om reisene mine, viser bilder og snakker om mitt virke som fotograf? Ta kontakt så finner vi ut av det.

Hvorfor ukurante reisemål?

Post navigation